En eller annen gang på midten av 90-tallet ble et vitenskaplig tidsskrift jeg hadde lest trofast i flere år totalt ødelagt. Fra en utgivelse til den neste ble bladet endret fra å ha innhold som jeg syntes var interessant, og dybde som var passe, til å bli en glossy overflatisk søtsuppe.
Ikke det at jeg har noe i mot store bilder og popularisert innhold generelt, men det må være plass til faktisk substans også. I dette tilfellet ble substansen i tidskriftet totalt fortrengt av små intetsigende artikler. I det jeg antar var et forsøk på å nå nye målgrupper mista de i alle fall en fast abonnement som hadde brukt dem som en av de viktigste kildene innenfor teknologi og vitenskap. Det tok meg rundt seks måneder, men i løpet av den tiden mista jeg totalt all respekt bladet og deres skribenter. Det er grenser for hvor lenge en leser som er interessert i fagområdet kan spise kake bare bestående av glasur.
Isteden måtte jeg begynne å lete etter tilsvarende kilder. Ingen var å finne i Norge, så etter noen mislykkede forsøk ut i engelskspråklige tidskrifter endte jeg opp med Scientific American. De hadde en passe blanding av tema og passe blanding av forskjellige nivåer på innholdet. Jeg er fremdeles abonnement hos dem 12-15 år senere.
Noen ting har slått meg i etterkant:
- Hva skjedde med de som tidligere skrev godt innhold i det norske tidsskriftet? Endte de med å produsere overflatisk oppgulp som passet inn i det “nye” bladet eller måtte de finne seg en ny plass for å produsere kvalitetsinnhold? Eller gikk de over til å gjøre noe helt annet? Det var jo ikke noen reelle alternative tidskrifter i Norge den gang og jeg kan ikke se det har kommet noen nye heller…
- Hvordan gikk det egentlig med opplaget? Bladet er der fremdeles i en form, men da jeg sjekka nå for litt siden er innholdet like overfladisk og intetsigende. Er det virkelig dette samfunnet som helhet vil ha?
- Hva gjorde andre som var interessert i feltet, men som ikke fant alternativer (for eksempel fordi de ikke var stø nok i andre språk til å kunne benytte internasjonale kilder)? Spiser de fremdeles glasuren hver måned med små muligheter for fordypning, videreutvikling og ny kunnskap eller mistet de interessen for feltet?
De samme trendene finner en jo igjen i andre medier og områder nå; TV, aviser, nettaviser og websteder generelt. Noen plasser blir innhold med substans totalt fortrengt mens andre plasser forblir den heldigvis tilgjengelig, men ofte begravd langt langt ned under hauger med oppgulpa markedsglasur.
Papirutgaven av Adressa gikk i dag over til en ny stil med “mer luft” og “bilder og illustrasjoner skal få bedre plass”. Nyhetssendinger har ofte 90 sekunder for å formidle en sak før anker hopper til neste. Og om du går til en tilfeldig webside til et produkt / fagområde / interesseområde: Hvor langt ned i strukturene og hvor lenge må du lete for å finne noe av interesse om du kan litt om produktet/feltet/området fra før?
Alt ser ut til å gå i en retning der de enten tvangsforer folk med små munnfuller glasur eller har som hovedmål å fange nye målgrupper som kanskje så vidt har litt interesse, men lite kunnskap. Lite eller ingenting tilbys de som allerede er interessert og allerede besitter grunnleggende kunnskaper innenfor området.
Hvis “Content is King” så er kongen i dag begravd under flere lag med fargesprakende klær, eller han har forlatt oss og bare latt klærne være igjen…